Du sitter på en benk på Majorstua. Brillene har du tatt på deg, boka har du funnet fram fra veska di, og dagens middag, bestående av et take away-brett med tolv sushi-biter, ligger ved siden av deg på benken. Livet og boka skal nytes den stunda det måtte ta å spise alle bitene med pinner. Etter ei lita stund stopper en eldre mann opp foran deg. Grått langt hår gredd fint bakover og bustete skjegg. Ved et første øyekast ser han anstendig kledd ut. Cordbukse, skjorte og dressjakke. Men så ser du flekker på skjorteermene, som egentlig ikke er så strøkne som de burde være. Han snakker til deg. Du titter opp på ham.
- Are you American, spør han på god engelsk. Amerikansk aksent gjør ham til amerikaner i dine øyne.
- No, I’m Norwegian, svarer jeg, og fortsetter å lese.
Han setter seg ved siden av deg – fortsetter å snakke engelsk til deg. Når du spør, på engelsk, hvorfor han trodde du er amerikaner, bryter han over til reneste bergensdialekt. Han kommer på at han kan snakke norsk til deg. Dog kan det diskuteres om bergensk egentlig er norsk. Han er nysgjerrig på boka di – spør hva du leser. Du svarer at du leser reinspikka fantasy, at du er på tiende bok i en håpløs serie, men du må jo lese videre, for du blir så oppslukt av hele konseptet selv om de enkelte bøkene ikke nødvendigvis er all verden å skryte av. Han forteller at han leste en del litteratur tidligere. Han nevner titler, forfattere. Og han nevner dem i vel så stor grad for seg selv som for deg. Akkurat slik du gjør når du skal fortelle folk om noe du knapt erindrer selv.
Et av få navn han nevner, er Umberto Eco. Du nevner at du liker Eco. Du har tross alt lest en bok av ham, ”The Mysterious Flame of Queen Loana”, og du likte den godt. Han har ikke sansen for Eco. Han leste den mest kjente boka til den italienske forfatteren, ”I rosens navn”, og han likte ikke helt hvordan Eco puttet filosofiske tankerekker og den slags i boka. De samme grunnene som gjør at du liker Eco så godt som du gjør. Samme grunn som du liker Jostein Gaarder også. Du og han prater videre om Umberto Eco. Så spør du ham om han vet hvor Elkjøp skal ligge i nærheten. Han kommer med en forklaring du skjønner ingenting av, men du later som om du er tilfreds med forklaringen. Da spør han rett ut:
- Kan du unne meg en pils. Jeg er alkoholiker.
Du stivner til. Du blir tom innvendig. Du blir skuffet og irritert. Heldigvis ser du at du har spist opp alle sushi-bitene. Du begynner å pakke sammen.
- Beklager, dessverre ikke.
Du reiser deg opp fra benken. Du ser ned på ham, og ser at han skammer seg. Han møter ikke blikket ditt. Og du er skuffet og irritert over at han ville utnytte din høflighet og vennlighet, samtidig har du dårlig samvittighet og sympati for ham.
- Takk for hjelpa. Håper du får en fin dag.
Så går du uten å se deg tilbake.
