En regelrett slakt

Jeg har nettopp lest ut "Lord of Chaos", bok seks i fantasyserien "the Wheel of Time", på godt norsk kjent som Tidshjulet-serien. Og nei, jeg snakker ikke om en regelrett slakt av boka. Men jeg skal ikke nekte for det - mesteparten av boka var kjedelig. Boka var ikke stort annet enn intriger på intriger på intriger. Irriterende nok er hele aspektet fascinerende nok til at du er villig til å sluke alt, selv om ikke absolutt alt er like givende.

Bildet er tatt av bokomslaget til "Lord of Chaos". 

Med et makroobjektiv. Bildet er svarthvitt 

utenom øyet til slangen.

Denne gangen slukte jeg det som virket som en hel bok med Hotel Cæsar. Riktig nok har boka sine øyeblikk som virkelig får deg til å smile eller fryde deg, som for eksempel da Egwene blir tilkalt av Aes Sedai, uten at jeg skal avsløre noe mer. Men som en god venninne av meg har sagt, disse bøkene har det med å ta seg opp på slutten.

Det kunne ikke vært mer riktig. Uten at jeg skal avsløre altfor mye, så blir det et ufattelig kult slag på slutten. Du fryder deg over alt. Så kommer sjokket. Hakesleppet. Jeg sier en regelrett slakt. En massakre uten sidestykke så langt i bokserien.

Nå har jeg begynt på bok sju, og gleder meg allerede til å lese slutten av boka!