En fortsettelse fra turen i Østmarka. Sola gikk jo sakte, men sikkert ned mens jeg var inne ved Røyrivannskoia, som forventet nær sagt. Utover kvelden ble stemningen bare sterkere og sterkere. Først satt jeg i koia og skrev i hytteboka. Av alle ting skrev jeg tre sider i boka, så jeg brukte en stund på det. Mot slutten skyndte jeg meg med å runde av teksten jeg skrev, for jeg måtte skynde meg ut. Jeg så at skogen rundt meg ble mer og mer trolsk for hvert sekund som gikk.
Jeg trasket litt rundt omkring i nærområdet. Jeg knyttet ikke lissene på turstøvlene mine en gang, for jeg var så ivrig med å skynde meg ut. Jeg stappet lissene ned i støvlene før jeg satte dem på meg. Jeg husker den første gangen jeg overnattet ute i skogen alene.
Det var noe feil med teltstengene jeg hadde tatt med meg (selvfølgelig), så jeg endte opp med å ligge under åpen himmel i soveposen min. Pulsen min dunket så å si ut av halsen min den kvelden. Tankene gikk til store elger som ville tråkke på meg uten å vite at jeg var der. Hissige bevere som begynte å bite i soveposen min. Fugler som ville skvette avføring på meg.
Nå kunne jeg ikke brydd meg mindre. Jeg gikk bare rundt og forsøkte å suge til meg så mye som mulig av stemningen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar