Så går du uten å se deg tilbake

Du sitter på en benk på Majorstua. Brillene har du tatt på deg, boka har du funnet fram fra veska di, og dagens middag, bestående av et take away-brett med tolv sushi-biter, ligger ved siden av deg på benken. Livet og boka skal nytes den stunda det måtte ta å spise alle bitene med pinner. Etter ei lita stund stopper en eldre mann opp foran deg. Grått langt hår gredd fint bakover og bustete skjegg. Ved et første øyekast ser han anstendig kledd ut. Cordbukse, skjorte og dressjakke. Men så ser du flekker på skjorteermene, som egentlig ikke er så strøkne som de burde være. Han snakker til deg. Du titter opp på ham.

- Are you American, spør han på god engelsk. Amerikansk aksent gjør ham til amerikaner i dine øyne.

- No, I’m Norwegian, svarer jeg, og fortsetter å lese. 

Han setter seg ved siden av deg – fortsetter å snakke engelsk til deg. Når du spør, på engelsk, hvorfor han trodde du er amerikaner, bryter han over til reneste bergensdialekt. Han kommer på at han kan snakke norsk til deg. Dog kan det diskuteres om bergensk egentlig er norsk. Han er nysgjerrig på boka di – spør hva du leser. Du svarer at du leser reinspikka fantasy, at du er på tiende bok i en håpløs serie, men du må jo lese videre, for du blir så oppslukt av hele konseptet selv om de enkelte bøkene ikke nødvendigvis er all verden å skryte av. Han forteller at han leste en del litteratur tidligere. Han nevner titler, forfattere. Og han nevner dem i vel så stor grad for seg selv som for deg. Akkurat slik du gjør når du skal fortelle folk om noe du knapt erindrer selv. 

Et av få navn han nevner, er Umberto Eco. Du nevner at du liker Eco. Du har tross alt lest en bok av ham, ”The Mysterious Flame of Queen Loana”, og du likte den godt. Han har ikke sansen for Eco. Han leste den mest kjente boka til den italienske forfatteren, ”I rosens navn”, og han likte ikke helt hvordan Eco puttet filosofiske tankerekker og den slags i boka. De samme grunnene som gjør at du liker Eco så godt som du gjør. Samme grunn som du liker Jostein Gaarder også. Du og han prater videre om Umberto Eco. Så spør du ham om han vet hvor Elkjøp skal ligge i nærheten. Han kommer med en forklaring du skjønner ingenting av, men du later som om du er tilfreds med forklaringen. Da spør han rett ut:

- Kan du unne meg en pils. Jeg er alkoholiker.

Du stivner til. Du blir tom innvendig. Du blir skuffet og irritert. Heldigvis ser du at du har spist opp alle sushi-bitene. Du begynner å pakke sammen.

- Beklager, dessverre ikke.

Du reiser deg opp fra benken. Du ser ned på ham, og ser at han skammer seg. Han møter ikke blikket ditt. Og du er skuffet og irritert over at han ville utnytte din høflighet og vennlighet, samtidig har du dårlig samvittighet og sympati for ham.

- Takk for hjelpa. Håper du får en fin dag.

Så går du uten å se deg tilbake.

En smakebit av Rondane

Varden på toppen av Veslesmeden. I bakgrunnen ligger Storsmeden, som er én meter høyere enn Veslesmeden.

Årets ferie, eller det vil si de åtte dagene med perm jeg tok, ble en hytte til hytte-tur i Rondane. Jeg startet i nord og gikk fra Hjerkinn og sørover i Rondane. Etter hvert kom jeg til Rondvassbu, der jeg lå fire netter. I løpet av dagene på Rondvassbu, tok jeg en dagstur til Veslesmeden på 2014 meter over havet (Kartene er uenige om den er 2014 eller 2015 meter høy. Jeg går for det minste, så virker det som minst mulig skryt.). Jeg tok båten innover Rondvatnet, og gikk strengt tatt tilbake til Rondvassbu, men med en svipptur oppom Veslesmeden. Klikk her for å se noen av inntrykkene på www.tsthrondsen.com.

En kraftig forbedring på joggeturen

Fire da, fire nå.

Jeg løp en tur i skogen i dag – til Setertjern og tilbake igjen om Ramstadsjøen – og jeg merket en kraftig forbedring! Da jeg var på overnattingstur i skogen en del uker siden, møtte jeg fire personer  i løpet av tre dager. I dag møtte jeg fire personer i løpet av halvannen time! En kraftig forbedring …

Ja, du trodde jeg kanskje snakket om at formen min var i anmarsj. Vel, det var ikke det jeg først og fremst tenkte på. Men hvis jeg først skal nevne den formen, så gikk det ganske så greit å løpe i dag.

Det er jo så få som går i skogen her, øst i Østmarka. Ikke at det har vært noen stor forandring opp gjennom årene. Derfor er man alltids nødt til å slå av en prat med dem man møter – litt som på fjellet – selv om man er på en heseblesende joggetur.

Røyrivannskoia II

En fortsettelse fra turen i Østmarka. Sola gikk jo sakte, men sikkert ned mens jeg var inne ved Røyrivannskoia, som forventet nær sagt. Utover kvelden ble stemningen bare sterkere og sterkere. Først satt jeg i koia og skrev i hytteboka. Av alle ting skrev jeg tre sider i boka, så jeg brukte en stund på det. Mot slutten skyndte jeg meg med å runde av teksten jeg skrev, for jeg måtte skynde meg ut. Jeg så at skogen rundt meg ble mer og mer trolsk for hvert sekund som gikk.

Jeg trasket litt rundt omkring i nærområdet. Jeg knyttet ikke lissene på turstøvlene mine en gang, for jeg var så ivrig med å skynde meg ut. Jeg stappet lissene ned i støvlene før jeg satte dem på meg. Jeg husker den første gangen jeg overnattet ute i skogen alene. 

Det var noe feil med teltstengene jeg hadde tatt med meg (selvfølgelig), så jeg endte opp med å ligge under åpen himmel i soveposen min. Pulsen min dunket så å si ut av halsen min den kvelden. Tankene gikk til store elger som ville tråkke på meg uten å vite at jeg var der. Hissige bevere som begynte å bite i soveposen min. Fugler som ville skvette avføring på meg. 

Nå kunne jeg ikke brydd meg mindre. Jeg gikk bare rundt og forsøkte å suge til meg så mye som mulig av stemningen.

Røyrivannskoia I

Jeg gikk en tur i Østmarka sist helg. Røyrivannskoia i Lørenskog kommune ble et nydelig utgangspunkt for en flott rundtur langsmed Losbyvassdraget. Fikk dessuten lekt meg litt med det nye kameraet og objektivet mitt, D7000 og Nikon 50 mm f 1.4. Her er en smakebit fra den første kvelden før jeg kom til Røyrivannskoia.

Og det kommer mer enn uskyldige blomsterbilder etter hvert.

Selvportrett I

Er det nå jeg skal komme med en serie selvportrett bare fordi tittelen på innlegget er "Selvportrett I"? Jeg vet ikke. Kanskje.

Jeg må innrømme at jeg ble skuffet over kaffen, men jeg prøver den nok igjen. På grunn av henne.

For ordens skyld - bildet er ikke tatt på det omtalte stedet, men på Gardermoen.

Utenfor vinduet mitt (ja, jeg har fått et slags eieforhold til sitteplassen min, slik jeg alltid gjør på kafeer jeg liker) går en student forbi med ryggsekk og paraply. Asfalten er våt. En stamkunde, en eldre mann med anstendige klær og et varmt smil, forlot nettopp kafeen etter å ha snakket med den unge damen med oppsatt hår bak disken. En søt og nett dame som får deg til å tenke fransk straks du ser henne. Brunette. Våger ikke å se etter hvilken øyenfarge hun har, i frykt for at hun skal tro jeg stirrer. Noe jeg forsåvidt gjør. Håper i det stille at de er grønne. Trøya hennes er grønn. Mørkegrønn - en av mine favorittfarger. Forkleet hennes er brunt. Stemmen hennes når hun snakker til kunder, er lett, men samtidig bærende. Du hører på stemmen at hun er flink pike. Samtidig er hun kjapp i replikken - snerten i vendingene. Da hun pratet med den eldre mannen med de anstendige klærne og det varme smilet, lo hun på de rette stedene, og førte samtalen når det var nødvendig. Nå småprater hun med en kollega, ei ganske ung jente som skal jobbe kommende lørdag. Hun selv skal ikke jobbe da. Nesten synd, ellers kunne jeg tenkt meg å komme hit igjen da. Hun er grunn nok alene for meg til å komme hit igjen. Broren min skrøt av at de hadde byens beste kaffe. Jeg må innrømme at jeg ble skuffet over kaffen, men jeg prøver den nok igjen. På grunn av henne.