Jeg må innrømme at jeg ble skuffet over kaffen, men jeg prøver den nok igjen. På grunn av henne.

For ordens skyld - bildet er ikke tatt på det omtalte stedet, men på Gardermoen.

Utenfor vinduet mitt (ja, jeg har fått et slags eieforhold til sitteplassen min, slik jeg alltid gjør på kafeer jeg liker) går en student forbi med ryggsekk og paraply. Asfalten er våt. En stamkunde, en eldre mann med anstendige klær og et varmt smil, forlot nettopp kafeen etter å ha snakket med den unge damen med oppsatt hår bak disken. En søt og nett dame som får deg til å tenke fransk straks du ser henne. Brunette. Våger ikke å se etter hvilken øyenfarge hun har, i frykt for at hun skal tro jeg stirrer. Noe jeg forsåvidt gjør. Håper i det stille at de er grønne. Trøya hennes er grønn. Mørkegrønn - en av mine favorittfarger. Forkleet hennes er brunt. Stemmen hennes når hun snakker til kunder, er lett, men samtidig bærende. Du hører på stemmen at hun er flink pike. Samtidig er hun kjapp i replikken - snerten i vendingene. Da hun pratet med den eldre mannen med de anstendige klærne og det varme smilet, lo hun på de rette stedene, og førte samtalen når det var nødvendig. Nå småprater hun med en kollega, ei ganske ung jente som skal jobbe kommende lørdag. Hun selv skal ikke jobbe da. Nesten synd, ellers kunne jeg tenkt meg å komme hit igjen da. Hun er grunn nok alene for meg til å komme hit igjen. Broren min skrøt av at de hadde byens beste kaffe. Jeg må innrømme at jeg ble skuffet over kaffen, men jeg prøver den nok igjen. På grunn av henne.