Røyrivannskoia I

Jeg gikk en tur i Østmarka sist helg. Røyrivannskoia i Lørenskog kommune ble et nydelig utgangspunkt for en flott rundtur langsmed Losbyvassdraget. Fikk dessuten lekt meg litt med det nye kameraet og objektivet mitt, D7000 og Nikon 50 mm f 1.4. Her er en smakebit fra den første kvelden før jeg kom til Røyrivannskoia.

Og det kommer mer enn uskyldige blomsterbilder etter hvert.

Selvportrett I

Er det nå jeg skal komme med en serie selvportrett bare fordi tittelen på innlegget er "Selvportrett I"? Jeg vet ikke. Kanskje.

Jeg må innrømme at jeg ble skuffet over kaffen, men jeg prøver den nok igjen. På grunn av henne.

For ordens skyld - bildet er ikke tatt på det omtalte stedet, men på Gardermoen.

Utenfor vinduet mitt (ja, jeg har fått et slags eieforhold til sitteplassen min, slik jeg alltid gjør på kafeer jeg liker) går en student forbi med ryggsekk og paraply. Asfalten er våt. En stamkunde, en eldre mann med anstendige klær og et varmt smil, forlot nettopp kafeen etter å ha snakket med den unge damen med oppsatt hår bak disken. En søt og nett dame som får deg til å tenke fransk straks du ser henne. Brunette. Våger ikke å se etter hvilken øyenfarge hun har, i frykt for at hun skal tro jeg stirrer. Noe jeg forsåvidt gjør. Håper i det stille at de er grønne. Trøya hennes er grønn. Mørkegrønn - en av mine favorittfarger. Forkleet hennes er brunt. Stemmen hennes når hun snakker til kunder, er lett, men samtidig bærende. Du hører på stemmen at hun er flink pike. Samtidig er hun kjapp i replikken - snerten i vendingene. Da hun pratet med den eldre mannen med de anstendige klærne og det varme smilet, lo hun på de rette stedene, og førte samtalen når det var nødvendig. Nå småprater hun med en kollega, ei ganske ung jente som skal jobbe kommende lørdag. Hun selv skal ikke jobbe da. Nesten synd, ellers kunne jeg tenkt meg å komme hit igjen da. Hun er grunn nok alene for meg til å komme hit igjen. Broren min skrøt av at de hadde byens beste kaffe. Jeg må innrømme at jeg ble skuffet over kaffen, men jeg prøver den nok igjen. På grunn av henne.

Ovenfra

Forelsket meg i "Jeg forbanner tidens elv"

Jeg har måttet ta en ufrivillig pause fra Wheel of Time-serien. Jeg leste ut bok nummer åtte, "A Crown of Swords", forrige uke. Før jeg rakk å skaffe neste bok i serien måtte jeg ut på reise, og Torstein Storsveen Throndsen reiser aldri uten å ta med seg en bok. Dermed leitet jeg febrilsk på hytta etter ei bok som fristet meg nok.

Noe av det nærmeste jeg har gjort av produktfoto. For ordens skyld er omslaget designet av Egil

Haraldsen & Ellen Lindeberg i Exil Design. Forsidefotoet er tatt av Kirsten Klein. Da er det ingen

som bør drepe meg ...

Valget falt på Per Pettersons "Jeg forbanner tidens elv". Bare smak og smatt litt på den tittelen. Så stillferdig, likevel så mektig. Og jeg må si at jeg er imponert over boka. Det er en grunn til at Per Petterson vant Nordisk råds litteraturpris for "Ut og stjæle hester", og en god del av internasjonale priser i det hele tatt. Han kan ha setninger som går over et helt avsnitt, uten at du har tenkt over at det var en usaklig lang setning, og skildringene hans treffer så ubeskrivelig godt. Jeg skal gjengi en tekstbit jeg forelsket meg i:

"Hun stumpa sigaretten i askebegeret på bordet og reiste seg. Faren min hadde ikke rørt seg fra der han sto i døråpninga med bagen i den ene hånda. Den andre hånda var løfta vagt og usikkert i hennes retning. Han hadde aldri vært noen racer når det gjaldt fysisk kontakt, ikke på utsida av bokseringen, og det var vel ikke hennes sterke side heller, men nå skøyv hun faren min forsiktig, nesten kjærlig til side så hun kunne passere. Han lot henne gjøre det, men såpass motvillig, med såpass stor motstand og treghet at hun forsto han ville gi henne noe håndfast, et tegn, uten å måtte formulere det med ord. Men det der er jo for seint nå, sa hun inni seg, det er altfor seint, sa hun, men han hørte henne ikke. Likevel lot hun godvillig faren min holde henne såpass lenge igjen, at han forsto det var nok imellom dem etter førti års samliv og fire sønner, sjøl om én av dem allerede var død, at de fortsatt kunne befinne seg i samme hus, i samme leilighet og kunne sitte og vente på hverandre og ikke bare reise av gårde, hals over hode, når noe viktig hadde skjedd."

(s. 12-13, Per Petterson, Jeg forbanner tidens elv, Oktober forlag, 2008)

Vakkert, ikke sant?

Jeg ble forøvrig så bergtatt av tekststykket jeg har sitert, at jeg skrev det ned for hånd da jeg kom

over det i mangel av mer digitale verktøy.