Forelsket meg i "Jeg forbanner tidens elv"

Jeg har måttet ta en ufrivillig pause fra Wheel of Time-serien. Jeg leste ut bok nummer åtte, "A Crown of Swords", forrige uke. Før jeg rakk å skaffe neste bok i serien måtte jeg ut på reise, og Torstein Storsveen Throndsen reiser aldri uten å ta med seg en bok. Dermed leitet jeg febrilsk på hytta etter ei bok som fristet meg nok.

Noe av det nærmeste jeg har gjort av produktfoto. For ordens skyld er omslaget designet av Egil

Haraldsen & Ellen Lindeberg i Exil Design. Forsidefotoet er tatt av Kirsten Klein. Da er det ingen

som bør drepe meg ...

Valget falt på Per Pettersons "Jeg forbanner tidens elv". Bare smak og smatt litt på den tittelen. Så stillferdig, likevel så mektig. Og jeg må si at jeg er imponert over boka. Det er en grunn til at Per Petterson vant Nordisk råds litteraturpris for "Ut og stjæle hester", og en god del av internasjonale priser i det hele tatt. Han kan ha setninger som går over et helt avsnitt, uten at du har tenkt over at det var en usaklig lang setning, og skildringene hans treffer så ubeskrivelig godt. Jeg skal gjengi en tekstbit jeg forelsket meg i:

"Hun stumpa sigaretten i askebegeret på bordet og reiste seg. Faren min hadde ikke rørt seg fra der han sto i døråpninga med bagen i den ene hånda. Den andre hånda var løfta vagt og usikkert i hennes retning. Han hadde aldri vært noen racer når det gjaldt fysisk kontakt, ikke på utsida av bokseringen, og det var vel ikke hennes sterke side heller, men nå skøyv hun faren min forsiktig, nesten kjærlig til side så hun kunne passere. Han lot henne gjøre det, men såpass motvillig, med såpass stor motstand og treghet at hun forsto han ville gi henne noe håndfast, et tegn, uten å måtte formulere det med ord. Men det der er jo for seint nå, sa hun inni seg, det er altfor seint, sa hun, men han hørte henne ikke. Likevel lot hun godvillig faren min holde henne såpass lenge igjen, at han forsto det var nok imellom dem etter førti års samliv og fire sønner, sjøl om én av dem allerede var død, at de fortsatt kunne befinne seg i samme hus, i samme leilighet og kunne sitte og vente på hverandre og ikke bare reise av gårde, hals over hode, når noe viktig hadde skjedd."

(s. 12-13, Per Petterson, Jeg forbanner tidens elv, Oktober forlag, 2008)

Vakkert, ikke sant?

Jeg ble forøvrig så bergtatt av tekststykket jeg har sitert, at jeg skrev det ned for hånd da jeg kom

over det i mangel av mer digitale verktøy.