Så går du uten å se deg tilbake

Du sitter på en benk på Majorstua. Brillene har du tatt på deg, boka har du funnet fram fra veska di, og dagens middag, bestående av et take away-brett med tolv sushi-biter, ligger ved siden av deg på benken. Livet og boka skal nytes den stunda det måtte ta å spise alle bitene med pinner. Etter ei lita stund stopper en eldre mann opp foran deg. Grått langt hår gredd fint bakover og bustete skjegg. Ved et første øyekast ser han anstendig kledd ut. Cordbukse, skjorte og dressjakke. Men så ser du flekker på skjorteermene, som egentlig ikke er så strøkne som de burde være. Han snakker til deg. Du titter opp på ham.

- Are you American, spør han på god engelsk. Amerikansk aksent gjør ham til amerikaner i dine øyne.

- No, I’m Norwegian, svarer jeg, og fortsetter å lese. 

Han setter seg ved siden av deg – fortsetter å snakke engelsk til deg. Når du spør, på engelsk, hvorfor han trodde du er amerikaner, bryter han over til reneste bergensdialekt. Han kommer på at han kan snakke norsk til deg. Dog kan det diskuteres om bergensk egentlig er norsk. Han er nysgjerrig på boka di – spør hva du leser. Du svarer at du leser reinspikka fantasy, at du er på tiende bok i en håpløs serie, men du må jo lese videre, for du blir så oppslukt av hele konseptet selv om de enkelte bøkene ikke nødvendigvis er all verden å skryte av. Han forteller at han leste en del litteratur tidligere. Han nevner titler, forfattere. Og han nevner dem i vel så stor grad for seg selv som for deg. Akkurat slik du gjør når du skal fortelle folk om noe du knapt erindrer selv. 

Et av få navn han nevner, er Umberto Eco. Du nevner at du liker Eco. Du har tross alt lest en bok av ham, ”The Mysterious Flame of Queen Loana”, og du likte den godt. Han har ikke sansen for Eco. Han leste den mest kjente boka til den italienske forfatteren, ”I rosens navn”, og han likte ikke helt hvordan Eco puttet filosofiske tankerekker og den slags i boka. De samme grunnene som gjør at du liker Eco så godt som du gjør. Samme grunn som du liker Jostein Gaarder også. Du og han prater videre om Umberto Eco. Så spør du ham om han vet hvor Elkjøp skal ligge i nærheten. Han kommer med en forklaring du skjønner ingenting av, men du later som om du er tilfreds med forklaringen. Da spør han rett ut:

- Kan du unne meg en pils. Jeg er alkoholiker.

Du stivner til. Du blir tom innvendig. Du blir skuffet og irritert. Heldigvis ser du at du har spist opp alle sushi-bitene. Du begynner å pakke sammen.

- Beklager, dessverre ikke.

Du reiser deg opp fra benken. Du ser ned på ham, og ser at han skammer seg. Han møter ikke blikket ditt. Og du er skuffet og irritert over at han ville utnytte din høflighet og vennlighet, samtidig har du dårlig samvittighet og sympati for ham.

- Takk for hjelpa. Håper du får en fin dag.

Så går du uten å se deg tilbake.

En smakebit av Rondane

Varden på toppen av Veslesmeden. I bakgrunnen ligger Storsmeden, som er én meter høyere enn Veslesmeden.

Årets ferie, eller det vil si de åtte dagene med perm jeg tok, ble en hytte til hytte-tur i Rondane. Jeg startet i nord og gikk fra Hjerkinn og sørover i Rondane. Etter hvert kom jeg til Rondvassbu, der jeg lå fire netter. I løpet av dagene på Rondvassbu, tok jeg en dagstur til Veslesmeden på 2014 meter over havet (Kartene er uenige om den er 2014 eller 2015 meter høy. Jeg går for det minste, så virker det som minst mulig skryt.). Jeg tok båten innover Rondvatnet, og gikk strengt tatt tilbake til Rondvassbu, men med en svipptur oppom Veslesmeden. Klikk her for å se noen av inntrykkene på www.tsthrondsen.com.

En kraftig forbedring på joggeturen

Fire da, fire nå.

Jeg løp en tur i skogen i dag – til Setertjern og tilbake igjen om Ramstadsjøen – og jeg merket en kraftig forbedring! Da jeg var på overnattingstur i skogen en del uker siden, møtte jeg fire personer  i løpet av tre dager. I dag møtte jeg fire personer i løpet av halvannen time! En kraftig forbedring …

Ja, du trodde jeg kanskje snakket om at formen min var i anmarsj. Vel, det var ikke det jeg først og fremst tenkte på. Men hvis jeg først skal nevne den formen, så gikk det ganske så greit å løpe i dag.

Det er jo så få som går i skogen her, øst i Østmarka. Ikke at det har vært noen stor forandring opp gjennom årene. Derfor er man alltids nødt til å slå av en prat med dem man møter – litt som på fjellet – selv om man er på en heseblesende joggetur.

Røyrivannskoia II

En fortsettelse fra turen i Østmarka. Sola gikk jo sakte, men sikkert ned mens jeg var inne ved Røyrivannskoia, som forventet nær sagt. Utover kvelden ble stemningen bare sterkere og sterkere. Først satt jeg i koia og skrev i hytteboka. Av alle ting skrev jeg tre sider i boka, så jeg brukte en stund på det. Mot slutten skyndte jeg meg med å runde av teksten jeg skrev, for jeg måtte skynde meg ut. Jeg så at skogen rundt meg ble mer og mer trolsk for hvert sekund som gikk.

Jeg trasket litt rundt omkring i nærområdet. Jeg knyttet ikke lissene på turstøvlene mine en gang, for jeg var så ivrig med å skynde meg ut. Jeg stappet lissene ned i støvlene før jeg satte dem på meg. Jeg husker den første gangen jeg overnattet ute i skogen alene. 

Det var noe feil med teltstengene jeg hadde tatt med meg (selvfølgelig), så jeg endte opp med å ligge under åpen himmel i soveposen min. Pulsen min dunket så å si ut av halsen min den kvelden. Tankene gikk til store elger som ville tråkke på meg uten å vite at jeg var der. Hissige bevere som begynte å bite i soveposen min. Fugler som ville skvette avføring på meg. 

Nå kunne jeg ikke brydd meg mindre. Jeg gikk bare rundt og forsøkte å suge til meg så mye som mulig av stemningen.

Røyrivannskoia I

Jeg gikk en tur i Østmarka sist helg. Røyrivannskoia i Lørenskog kommune ble et nydelig utgangspunkt for en flott rundtur langsmed Losbyvassdraget. Fikk dessuten lekt meg litt med det nye kameraet og objektivet mitt, D7000 og Nikon 50 mm f 1.4. Her er en smakebit fra den første kvelden før jeg kom til Røyrivannskoia.

Og det kommer mer enn uskyldige blomsterbilder etter hvert.

Selvportrett I

Er det nå jeg skal komme med en serie selvportrett bare fordi tittelen på innlegget er "Selvportrett I"? Jeg vet ikke. Kanskje.

Jeg må innrømme at jeg ble skuffet over kaffen, men jeg prøver den nok igjen. På grunn av henne.

For ordens skyld - bildet er ikke tatt på det omtalte stedet, men på Gardermoen.

Utenfor vinduet mitt (ja, jeg har fått et slags eieforhold til sitteplassen min, slik jeg alltid gjør på kafeer jeg liker) går en student forbi med ryggsekk og paraply. Asfalten er våt. En stamkunde, en eldre mann med anstendige klær og et varmt smil, forlot nettopp kafeen etter å ha snakket med den unge damen med oppsatt hår bak disken. En søt og nett dame som får deg til å tenke fransk straks du ser henne. Brunette. Våger ikke å se etter hvilken øyenfarge hun har, i frykt for at hun skal tro jeg stirrer. Noe jeg forsåvidt gjør. Håper i det stille at de er grønne. Trøya hennes er grønn. Mørkegrønn - en av mine favorittfarger. Forkleet hennes er brunt. Stemmen hennes når hun snakker til kunder, er lett, men samtidig bærende. Du hører på stemmen at hun er flink pike. Samtidig er hun kjapp i replikken - snerten i vendingene. Da hun pratet med den eldre mannen med de anstendige klærne og det varme smilet, lo hun på de rette stedene, og førte samtalen når det var nødvendig. Nå småprater hun med en kollega, ei ganske ung jente som skal jobbe kommende lørdag. Hun selv skal ikke jobbe da. Nesten synd, ellers kunne jeg tenkt meg å komme hit igjen da. Hun er grunn nok alene for meg til å komme hit igjen. Broren min skrøt av at de hadde byens beste kaffe. Jeg må innrømme at jeg ble skuffet over kaffen, men jeg prøver den nok igjen. På grunn av henne.

Ovenfra

Forelsket meg i "Jeg forbanner tidens elv"

Jeg har måttet ta en ufrivillig pause fra Wheel of Time-serien. Jeg leste ut bok nummer åtte, "A Crown of Swords", forrige uke. Før jeg rakk å skaffe neste bok i serien måtte jeg ut på reise, og Torstein Storsveen Throndsen reiser aldri uten å ta med seg en bok. Dermed leitet jeg febrilsk på hytta etter ei bok som fristet meg nok.

Noe av det nærmeste jeg har gjort av produktfoto. For ordens skyld er omslaget designet av Egil

Haraldsen & Ellen Lindeberg i Exil Design. Forsidefotoet er tatt av Kirsten Klein. Da er det ingen

som bør drepe meg ...

Valget falt på Per Pettersons "Jeg forbanner tidens elv". Bare smak og smatt litt på den tittelen. Så stillferdig, likevel så mektig. Og jeg må si at jeg er imponert over boka. Det er en grunn til at Per Petterson vant Nordisk råds litteraturpris for "Ut og stjæle hester", og en god del av internasjonale priser i det hele tatt. Han kan ha setninger som går over et helt avsnitt, uten at du har tenkt over at det var en usaklig lang setning, og skildringene hans treffer så ubeskrivelig godt. Jeg skal gjengi en tekstbit jeg forelsket meg i:

"Hun stumpa sigaretten i askebegeret på bordet og reiste seg. Faren min hadde ikke rørt seg fra der han sto i døråpninga med bagen i den ene hånda. Den andre hånda var løfta vagt og usikkert i hennes retning. Han hadde aldri vært noen racer når det gjaldt fysisk kontakt, ikke på utsida av bokseringen, og det var vel ikke hennes sterke side heller, men nå skøyv hun faren min forsiktig, nesten kjærlig til side så hun kunne passere. Han lot henne gjøre det, men såpass motvillig, med såpass stor motstand og treghet at hun forsto han ville gi henne noe håndfast, et tegn, uten å måtte formulere det med ord. Men det der er jo for seint nå, sa hun inni seg, det er altfor seint, sa hun, men han hørte henne ikke. Likevel lot hun godvillig faren min holde henne såpass lenge igjen, at han forsto det var nok imellom dem etter førti års samliv og fire sønner, sjøl om én av dem allerede var død, at de fortsatt kunne befinne seg i samme hus, i samme leilighet og kunne sitte og vente på hverandre og ikke bare reise av gårde, hals over hode, når noe viktig hadde skjedd."

(s. 12-13, Per Petterson, Jeg forbanner tidens elv, Oktober forlag, 2008)

Vakkert, ikke sant?

Jeg ble forøvrig så bergtatt av tekststykket jeg har sitert, at jeg skrev det ned for hånd da jeg kom

over det i mangel av mer digitale verktøy.

Så dumt, så dumt

Ja, virkelig. Det er så dumt, så altfor dumt. Jeg er i ferd med å lese "a Crown of Swords", bok sju i "the Wheel of Time"-serien. Samtidig har jeg jo fått med meg det jeg har klart å få med meg av tv-serien "Game of Thrones", og jeg blir jo rimelig engasjert og fascinert av den verdenen også. Men jeg har virkelig ikke ork til å begynne på enda en fantasy-serie, spesielt med tanke på at jeg er midt i en annen! Håpløst ...

Glitrende

Dette er en bitteliten del av en glassbolle i stua. Hadde lite å gjøre mens Melodi Grand Prix gikk på tv, så tok 58 bilder med makroobjektivet, som jeg satte sammen til denne snutten, så i denne snutten er det da 116 bilder av glassbolla.

Og for de som syntes det var litt vel lite 17. mai-svung over dette her - vær så god:

Lilla

Litt for trøtt og sliten til å skrive noen halvfornuftige ord nå. Bildet er tatt ute

i hagen i en vakker hvitveiseng. Og ja, jeg var rimelig grønn på både mage 

og lår etter at bildet var tatt.

En regelrett slakt

Jeg har nettopp lest ut "Lord of Chaos", bok seks i fantasyserien "the Wheel of Time", på godt norsk kjent som Tidshjulet-serien. Og nei, jeg snakker ikke om en regelrett slakt av boka. Men jeg skal ikke nekte for det - mesteparten av boka var kjedelig. Boka var ikke stort annet enn intriger på intriger på intriger. Irriterende nok er hele aspektet fascinerende nok til at du er villig til å sluke alt, selv om ikke absolutt alt er like givende.

Bildet er tatt av bokomslaget til "Lord of Chaos". 

Med et makroobjektiv. Bildet er svarthvitt 

utenom øyet til slangen.

Denne gangen slukte jeg det som virket som en hel bok med Hotel Cæsar. Riktig nok har boka sine øyeblikk som virkelig får deg til å smile eller fryde deg, som for eksempel da Egwene blir tilkalt av Aes Sedai, uten at jeg skal avsløre noe mer. Men som en god venninne av meg har sagt, disse bøkene har det med å ta seg opp på slutten.

Det kunne ikke vært mer riktig. Uten at jeg skal avsløre altfor mye, så blir det et ufattelig kult slag på slutten. Du fryder deg over alt. Så kommer sjokket. Hakesleppet. Jeg sier en regelrett slakt. En massakre uten sidestykke så langt i bokserien.

Nå har jeg begynt på bok sju, og gleder meg allerede til å lese slutten av boka!

Et makroeksperiment

Det er farlig å investere et makroobjektiv. Du kan bli lettere avhengig og virkelighetsfjern. Forrige uke investerte jeg i makroobjektivet til Sigma på 150 mm. Det var satt ned en tusenlapp i prisen hos Fotovideo i Møllergata. Både en dum og smart investering.



Videoen er bare et enkelt eksperiment for å leke litt med dybdeskarpheten.

Musikken er av Tormod S. Throndsen.

Svarthvitt

Ja. Jeg er i svarthvitt-humør for tida, og nei, det er ikke noen dobbelt betydning for hvordan jeg skulle ha det. Bare litt lekelysten på svarthvitt.

Filmkunst til inspirasjon: Harry Potter and the Half-Blood Prince

Jeg tok meg selv i å bli rett og slett betatt av fargepaletten og lyssettingen i "Harry Potter and the Half-Blood Prince" da jeg så filmen i går. Det var nydelig hvordan kun silhuetten til personene ble lyst opp av sidelys i mange scener, og alle farger var dempede, akkurat etter min smak.

Sjekket opp på IMDd etterpå, og det er faktisk en grunn til at filmen fikk Oscar for cinematography, eller på godt norsk (og veldig treffende ord, etter min mening) - filmkunst.

Greiner i vinden

Et tafatt, men fullt lovlig forsøk på å se hva som skjer om man setter sammen middelmådige bilder, i håp om at de til sammen kan bli et akseptabelt resultat. Jeg vet ikke helt jeg.



(Skal jeg være helt ærlig, var jeg mest nysgjerrig på hvordan det fungerte å laste opp en videofil til vimeo og derfra til en side som blogspot)